Denne artikkelen er gjengitt i sin helhet etter tillatelse av Bok og samfunn.
Bok og samfunn, nr. 6-2004:
De harde realiteter
"Thomas Bjørnskau så nesten ikke reality-tv før han skrev romanen Reality.no. En skildring av et ekstremt reality-konsept i en ekstremt overfladisk samtid.
Den måtte komme til slutt, romanen som beskriver reality-fenomenet, unge menneskers drømmer om å nå berømmelsen, nesten for enhver pris, og ikke minst hvor langt man er villig til å gå for å komme nettopp dit.
Varierende mottagelse
Men en forfatter som prøver å ta pulsen på samtiden risikerer å bli møtt med et kritisk blikk fra kritikerne, og det har da også Thomas Bjørnskau blitt, selv om det har vært noe ros å få.
– Jeg begynner å bli svært fornøyd med anmeldelsene, spesielt mengden spalteplass jeg har fått og hvor lite jeg blir tatt for å være debutant. Men jeg synes også mange anmeldere har anmeldt boken på feil premisser. Hadde jeg vært bilprodusent og lansert en stor familiebil, ville jeg følt det urettferdig å ha blitt vurdert opp mot ungkarsbiler. Jeg tenker litt sånn når en negativt konkludert anmeldelse har slått meg i bakken for en dags tid. På den annen side er litteratur snakk om personlige opplevelser, og alle leseropplevelser fortjener å bli hørt.
– Føler du at mange anmeldere er forutinntatte når de anmelder denne type underholdningslitteratur som prøver å ta samtiden på pulsen?
– Selvfølgelig er de det når de ser en skallet, bebrillet fyr fra Bærum, siv.øk- utdannet med fartstid fra dot.com-bransjen, som har prøvd å lage en hipp roman med sterke virkemidler. Men det skal de få lov til å være.
– Du har laget et eget nettsted i forbindelse med boken, og her skriver du at boken ikke bør leses av folk som "bare leser romaner som gir dype, psykologiske menneskeportretter, finner sted i en historisk kontekst, eller har et språk med lange, poetiske setninger uten slang og engelske låneord. Er for mange kritikere for glade i slike romaner?
– Jeg tror ikke problemet er at for mange anmeldere liker ”dype, psykologiske romaner ”, men kanskje at man starter, fortsetter og avslutter lesingen med kritikerbriller og glemmer underholdningsaspektet. Flere anmeldere har også kritisert meg fordi det jeg skriver ikke er noe nytt, dette har de lest før. Dette irriterer meg. Så lenge den moderne verden beveger seg mer mot dystopien enn utopien, trenger vi litteratur som tegner skremmebildene. Egentlig er det fantastisk at samfunnet beveger seg i feil retning når man tenker på at vi har mer tilgang på kunnskap og flere muligheter til å gjøre ting bedre enn noen gang tidligere.
Høyt tempo
Bjørnskau bor til daglig i Wien, derfor har jeg sendt av gårde en del spørsmål til ham via e-post, og bare et par timer etterpå får jeg en lang e-post tilbake med utførlige svar på alle mine spørsmål. Han er vant til å jobbe raskt, Thomas Bjørnskau, men på et tidspunkt ble det nok.
– Jeg har bakgrunn fra Internett-bransjen, der ble hastighet viktigere enn nesten alt. Midtveis i mine fem år i denne bransjen gikk jeg på en personlig smell, jeg ble utbrent, deprimert og sykemeldt i nesten ett år. Det fikk meg til å tenke på nye måter, til å se hvordan langsom tid er kritisk i et samfunn som skrur tempoet opp. Også i romanen er tempoet meget raskt,og dette har flere hensikter. Ikke minst understreker tempoet i fortellingen romanens handling og det overflatiske livet hovedpersonene lever. Men jeg skriver også på denne måten for å dra leserne med meg. Jeg vil ikke gi leseren pause, rett og slett fordi de beste bøkene jeg har lest er de som ikke tar pauser og der jeg må lese videre og videre. Det er dette jeg har forsøkt å få til, skriver Bjørnskau.
– De fire hovedpersonene i romanen er karikerte og flate. Hvorfor har du valgt å fremstille dem så endimensjonalt?
– Først vil jeg si at hele arbeidet med romanen startet med disse fire hovedpersonene. De ble designet som svar på spørsmålene "hva vil jeg?" og "hva vil det moderne mennesket?" og jeg ville lage stereotyper som passet med ambisjonene om rikdom, berømmelse, udødelighet og perfeksjon. Jeg visste i utgangspunktet ikke hvilke retninger de fire ville gå i, om de skulle få innsikt og snu ambisjonen til noe positivt. Men mot slutten av arbeidet med romanen ble det klarere og klarere at jeg ikke kunne gi personene innsikt eller tvil, men at de måtte stå løpet ut til sine ironisk-tragiske avslutninger. Refleksjon som hovedpersonene opprinnelig hadde gjort seg i manus, ble ofret til fordel for tempoet fram mot den komplette undergang. I dette valget ligger også utfordringen til leseren; det er ikke forfatteren som via refleksjon hos hovedpersonene skal formulere motargumentene og gi håp, det er leseren selv. Boken henvender seg til mennesker som befinner seg nært nok hovedpersonenes klisjeer til å kjenne igjen trekk hos seg selv. Det etterlatte inntrykket skal være at "det er vel for faen ikke slik jeg skal bli", forteller han.
Reality-TV ikke så ille
Man bør ha grundige kunnskaper om det man skriver om for at teksten skal bli både troverdig og levende, og man skulle kanskje tro at Bjørnskau har sett mye reality-tv som en del av bakgrunnsmaterialet for å skrive boken. Det har han ikke, men han tror det sier mer om realitysjangeren enn ham selv.
– Jeg har sikkert sett for lite reality-tv i forhold til det jeg burde. En praktisk årsak er at jeg befant meg i Asia fra sommeren 2000 til sommeren 2003. Men så kan jeg, litt nedlatende, hevde at man ikke skal se spesielt mange minutter av slike serier for man ser tegninga. Når dette er sagt, vil jeg si at det aller meste av det som finnes i denne sjangeren på norsk er helt greit og til tider bra tv. Når jeg sammenligner glimt fra Farmen med glimt fra amerikanske Robinson-serier, føler jeg meg nesten stolt over å være norsk. Samtidig synes jeg det vil være synd dersom den oppvoksende generasjon er mer opptatt av kringkastet ekstremutlevering enn å være med på å finne ut hva Norge skal leve av når oljeinntektene bremser. Kanskje jeg høres gammel og utdatert ut når jeg sier dette, men slik er det kanskje når man blir far, avslutter Thomas Bjornskau.
Skrevet av Per Olav Solberg, Bok og samfunn.