Romanen REALITY.NO er i salg nå

Fra idé til perm

Intervjuet går i dybden på temaet ”debutantens arbeid med debutromanen”. Verken ”debutanten” eller ”debutromanen” får noen dybdegjennomgang her. Rett og slett fordi ingen av disse ennå har gjort seg fortjent til dette.

Debutanten Thomas Bjørnskaus eneste litterære bragd, foreløpig, er at romanen hans REALITY.NO i disse dager finner veien til bokhandlene. I så fall, er det selve arbeidet med å gå fra romanidé til roman i stive permer som kan ha interesse for noen.

Aller først; hvordan oppsto ideen til romanen?

Spørsmålet har egentlig to svar. For det første trengte jeg en idé til livet mitt, som svar på spørsmålet: ”Så - hva gjør jeg nå?”.

Sommeren 2000 flyttet jeg nemlig til Hong Kong fordi samboeren min ble utplassert på det norske konsulatet der. Det var aldri noe tvil om at jeg skulle være med, og jeg visste at vi skulle gå et seks år langt utenlandsopphold i møte. Jeg hadde permittert meg fra min ”trygge” tilværelse som Internett-konsulent, og dro til Hong Kong med innstillingen: Jeg aner ikke hva jeg skal finne på her borte, men har lyst til å ta en sjanse og forsøke noe jeg sikkert aldri ville gjort hjemme. Men dette ”noe” trengte også en idé. De første månedene i fullstendig fremmed kultur ble derfor en famlende, ikke-målrettet søken etter denne ideen.

Så, et par lenker i kjeden som førte til den konkrete romanideen. 1. ”Bok” var nedskrevet på arket mitt over forslag til ”hva gjør jeg nå?”. Vel og merke sammen med en 20-30 andre forslag. 2. Kjartan Fløgstad kom til byen for å skrive en essaybok om Hong Kong og Kina, og samboeren min og jeg fikk den hyggelige gleden av å ta ham med på filmpremiere på en ny Hong Kongsk storfilm. 3. Jeg ble frustrert over å ha lite struktur på min nye hverdag, så en dag satte jeg meg ned foran PC’en og begynte, med Fløgstads idealbeskrivelse av forfattertilværelsen friskt i minne, å skrive på et dokument jeg kalte: ”Mine Internett-memoarer”. Ganske ambisiøst av en 31-åring, kanskje. Men jeg kom nå inn i en modus der det daglig raste fem-seks sider nedover rullesjakten.

Den fjerde lenken er kanskje ingen lenke, men en svart boks. Eller et svart hull i hukommelsen, alt etter som. Jeg reflekterte over noen grunnleggende, ambisiøse livsmål; å bli vanvittig rik, å bli kjent og berømt, å få navnet sitt udødeliggjort, å leve det perfekte liv. Et kort sidespor var å utvikle noen personligheter, der hver av disse livsmålene var dominerende, og som skulle bevege seg rundt i det offentlige rom, i alle mulige medier, og leve ut disse drømmene fiktivt. Dette virket kanskje noe schizofrent, alt for svulstig og ullent, men etter å ha gitt de fire personene yrker, bakgrunn, karaktertrekk og ansikter, slo det meg at de i alle fall kunne spille hovedrollene i en skjønnlitterært fortelling. Som kunne bli en forrykende samtidsroman.

Deretter fikk de hver sin farge i Post-it-systemet, og skapdørene på hjemmekontoret ble tapetsert av lapper med ideer til karaktertrekk, bipersoner, temaer, handling og diverse andre innspill.

Men du hadde jo aldri skrevet noe før, i alle fall i litterær form, hvilke tanker gjorde du deg om romanprosjektet i det du begynte å skrive?

Det er riktig; jeg hadde aldri hatt noen forfatterambisjon, og jeg var helt sikker på at jeg ikke hadde tålmodighet til å jobbe med noe så langsiktig. Hadde noen fortalt meg 20. november 2000, dvs. dagen jeg skrev første kapittelet, at det ville ta mer enn tre år før boken ble sluttført og klar til utgivelse, ville jeg sett meg etter noe annet å gjøre. Jeg tror faktisk jeg forestilte meg utgivelse høsten 2001 og penger inn på kontoen før jul samme år. Jeg regnet optimistisk med at jeg ville få et forlag på kroken bare ved å sende dem idébeskrivelse og de tjue første sidene, og jeg var uvitende om hvor mange manus fra håpefulle som forlagene årlig mottar.

Uansett, den viktige første testen var; makter jeg skrive et kapittel om hver av de fire? Har jeg fantasi nok og evne til å komponere disse kapitlene? Kan jeg bruke språket på en måte som understøtter fortellingen?

Begynnelsen var ganske enkel; det var tidlig morgen, jeg tok en iskaffe ut av kjøleskapet, ble fullstendig gira, og skrev et avsnitt om en person, med bakgrunn mye lik min egen, som tok en iskaffe ut av kjøleskapet, ble helt gira og tenkte over hvor tidlig morgen det egentlig var. Greit nok. Det var en start. Men jeg forsto også at jeg måtte flytte meg ut av denne situasjonsboblen. Avsnittet står forresten, en del omskrevet, som innledning til første kapittel om Internett-gründeren.

Men så kom episodene, bildene, beskrivelsene og med alt dette selve flyten oppi hodet mitt. Og dagene som fulgte var det bare å sitte foran PC-en, tømme seg, konsentrere seg om et og et bilde, og sakte men sikkert flyttet fortellingen seg tre-fire-fem-seks sider framover for hver dag som gikk. I månedene som fulgte var jeg ”forfatter” på heltid, en inspirerende tid, fordi det var nytt, kreativt og utviklende, men også frustrerende, fordi det var ensomt, usikkert og til tider kunne oppleves eksistensielt utfordrende.

Den andre viktige testen var; vil dette føre til noe? Er jeg i stand til å avslutte fortellingen?

Hva var det viktigst for deg å få til i arbeidet med romanen? Hvilke områder fokuserte du på; personutvikling, det tematiske, komposisjonen, språket?

Jeg tror jeg stilte meg følgende spørsmål: Hva er det med en bok som gjør at jeg personlig får en fantastisk leseropplevelse? Og jeg kom fram til at jeg først og fremst er fascinert av litteratur som virkelig får leseren til å drive framover i fortelligen og ikke ønske å legge fra seg boken. Med andre ord, tempo og plot som viktigste drivkrefter, slik man oftest finner i kriminal- og spenningslitteratur. Deretter tenkte jeg at romanen må ta opp temaer som interesserer meg; det moderne, fenomener som er i startgropen og utviklinger som de færreste har rukket å reflektere over. Jeg følte vel også at jeg likte litteratur som hadde noe mørkt og melankolsk over seg, en happy ending er ikke alltid nødvendig. Og til slutt kom jeg på at jeg var veldig fascinert av fortellertekniske grep der flere, uavhengige hovedpersoner blir tvinnet inn i hverandre. Den siste fascinasjonen har jeg først og fremst fra filmverden, i filmer som Short Cuts, Pulp Fiction, Magnolia, Go, Tic-tac og så videre.

Og gjennom hele arbeidet med romanen, har jeg prøvd å jobbe med og å få til akkurat disse elementene; tempoet, plottene, temaene, det mørke, og flere hovedpersoner.

Du sier at arbeidet med romanen har tatt tre år, hva slags faser har du vært gjennom i løpet av disse årene?

Første fasen var å skrive ferdig manus fra begynnelse til slutt, så det ble en fullstendig historie. Dette arbeidet ble startet november 2000 og ble ferdig mai 2001. Så hadde jeg en måneds pause og deretter noen uker med grovredigering, før jeg i begynnelsen av august 2001 sendte første versjon av manus til noen norske forlag.

Etter den obligatoriske ventetiden, fikk jeg refusjoner fra tre forlag i postkassen, to av dem med konsulentuttalelser og, heldigvis for motivasjonen, én av disse to med et par positive setninger fra den eksterne konsulenten. Jeg er ganske sikker på at jeg hadde gitt opp prosjektet hvis det ikke hadde vært for disse setningene med ros.

Fase 2 og år 2 bestod i å jobbe med språket i romanen og gå mer drastisk til verks hva angår kutting av tekst. Fremdeles hadde jeg ikke tatt fram ”kill your darlings”-våpenet, men jeg fjernet 15 % av romanen og gjorde de resterende 85 % friere for klisjeer og langtekkelige beskrivelser. På nytt reiste jeg hjem på sommerferie til Norge, kjøpte stor konvolutt og valgte denne gang kun ett av forlagene. Rett før avgang Hong Kong ble jeg oppringt av en redaktør i Gyldendal, vi hadde et møte, og jeg hadde fått en sparringspartner hos forlaget som lovte å følge meg opp, men ikke noe mer enn dette.

Vi skriver så høsten 2002 og jeg gikk inn i fase 3. Redaktøren min i Gyldendal hadde anbefalt meg å jobbe videre med romanideen på synopsis-nivå, dvs. skrive et sammendrag av romanen, kapittel for kapittel, og utvikle handling og struktur før jeg satte meg ned for å skrive videre. Det ble en høst med mye tenking på kafeer. Stadig flere subplots ble flettet inn, den opprinnelige slutten ble forkastet i sin helhet, og jeg jobbet spesielt mye med avslutningen. Etterhvert begynte jeg å skrive inn de nye partiene, og i løpet av noen desemberdager før avreise juleferie i Laos, ble førsteutkastet til den nye slutten frenetisk tastet inn på PC-en.

Det som skjedde på nyåret 2003, våren, sommeren og tidlig høst, er jeg gått helt i surr på. Men kort fortalt gikk versjon 4, 5, 6, 7, 8 og 9 fram og tilbake mellom hhv. Hong Kong og Sehesteds gate, Beijing og Sehesteds gate, Oslo og Sehesteds gate, og Wien og Sehesteds gate i dette tidsrommet. Dette er ikke mer snodig enn at det betyr at Gyldendals lokaler var fast i 2003, mens forfatterens tilholdssted var noe mer omflakkende. Dessuten sier versjonsnumrene noe om viktigheten med å ikke gi seg før man er ferdig. Og helt ferdig blir man antagelig aldri.

Som prøvende forfatter; hva er det viktigste disse tre årene har lært deg?

De fleste tror vel at forfattersituasjonen er en solojobb. Men jeg mener at dette bare er tilfelle fram til et visst punkt.

Jeg har bare lest én ”hvordan skrive en bok”-bøker, og husker vel egentlig kun én ting fra denne boken. Stephen King skriver i ”On Writing” at ”når du skriver den første versjonen av romanen, bør du sitte på et kontor med dørene lukket, mens når du redigerer romanen og jobber med det endelig utkastet, må du åpne dørene”. King mener at den åpne døra er et symbol på viktigheten av å huske på at man har lesere. Jeg fulgte kanskje rådet i enda sterkere grad, all den tid versjon 1 ble skrevet på hjemmekontor, mens alle de andre versjonene stort sett ble utarbeidet ute blant folk på diverse kaféer.

Dessuten må jeg nevne hvor viktig det ble for utviklingen av romanen at jeg ble sparret av en redaktør i Gyldendal. Hun kunne helt presist peke på alle de hendelsene som var helt eller delvis umotivert hos noen av hovedpersonene, partier som ikke hadde noe i romanen å gjøre, og hele tiden jobbet vi med å løfte slutten opp til et nivå der vi følte konklusjonene satt som de skulle. Jo mer man graver seg ned i eget manus, jo mer behøver man den profesjonelle veilederen.

Et annet grep jeg jobbet mye med i Fase 2, var å stille spørsmålet ”hvordan kan denne setningen eller dette bildet formuleres på en mer original måte” til hvert eneste ord, setning og avsnitt. Dessuten tilleggsspørsmålet ”hva tilfører dette bildet, denne setningen, dette ordet fortellingen?”. Jeg har ikke den nødvendige erfaring til å hevde dette med stor tyngde, men likevel; dersom alle som har skrevet en fortelling og blitt refusert følger disse to spørsmålene, hever man standarden på innsendte manus med flere meter.

Send gjerne inn flere spørsmål på e-post til forfatteren...