Romanen REALITY.NO er i salg nå

5.kapittel   6.kapittel   7.kapittel   8.kapittel

LIV

Neste morgen

«Dukken min er finest i barnehagen.» Jenta sitter ved kjøkkenbenken, reimet fast på en barkrakk, italiensk design.
     «Milla, ta bort håret fra ansiktet. Du vet mor ikke liker det sånn.»
     Den lille leker med en nystriglet Barbiedukke, en dame på noen-og-tjue, og to brødskiver av grov, hjemmelaget type. Det er tidlig morgen. Damen fungerer som leke- og matepartner og er morens personlige assistent.
     «Pass på at Milla spiser begge skivene, er du snill!»
     Den dempete kommandoen kommer fra stuen. Liv Fals-Kruge sitter på et mykt, langhåret teppe, hører på BrianEno-muzak og gjennomfører sin daglige Poweryogasesjon. Hun har nettopp tatt en iskald dusj. Nå står hun i bro, bøyer hodet slik at nesetippen berører tråder av tibetansk ull. Det er hennes måte å starte dagen på. Filofaxen er full av møter, telefonsamtaler og viktige beslutninger. Dype pusteøvelser vil strekke dagen. Og kroppen til det ytterste.
     Seansen er ferdig på et kvarter. Hun går inn i den romslige kjøkkenkroken for å gi sin datter et vennlig kyss på kinnet. Morgenmaten står klar på benken. Halvlitersglass med frisk Smoothie. Instruksen til den personlige assistenten er -- fem minutter ut i yogaseansen -- frossen frukt ut av fryseskapet, bland med ferskpresset juice fra Solbærtorget, gresk yoghurt, litt fersk peppermynte og surr noen sekunder i Waning-blenderen.
     Hun klapper Milla Lovise på pannen, legger solbriller og mobiltelefon i vesken, stopper opp foran speilet. Dagens mantra:
     «Hvem er jeg i dag? Liv Fals-Kruge. Det moderne livets forbilde. Karrieresanker med meritter fra toppen av klodens metropoler. Tindebestiger. Hersker over massebudskap. Blinken for sesongens prisdryss. Og vellønnet. Sekstenhundretusen årlig for å vende på spisskompetansen. Midler som forsvinner inn i eget velvære. Minimalistisk leilighet. Et utkikkstårn i den rike delen av den rike delen av den rike verden. Og avkommet. En fantastisk skjønn datter. Bare min. Likevel en vag uro. Hva er det jeg mangler i dag?»
     Så haster hun ut til en ny arbeidsdag uten å svare.

Et par timer senere. Liv har tatt med seg byråets mest lovende tekstforfatter til et avbrekk i reklamebedriftens kaffebar. Første punkt på dagsorden blir afrikansk kaffe.
     «Visste du at disse bønnene er dyrket i 3000 meters høyde? Kenya AA. Strictly Hard Bean! Det er den vulkanske jorden som gir den overlegne kvaliteten, skjønner du. Kjenn! Syrlig og blomsteraktig. Et vell av aromatiske opplevelser. Ja, farken, der sa jeg opplevelser. Du har jo nettopp vært i Afrika. Hvordan var utsikten fra Kilimanjaro, Liv?»
     «Fantastisk. Nå er jeg bare en Everest unna Seven Summits, men …» Liv har som vanlig en annen agenda. «Det er noe annet jeg vil diskutere med deg …»
     Hun snakker lavere og titter mot inngangen til selskapets velferdslokale for å bygge opp under tekstforfatterens selvgode eneståenhet. «Vi må arrangere en happening. Som pusser på bransjerenommeet vårt. I Barcelona hadde vi denne ville Creative Directorn. Han hadde alltid sinnssyke ideer til konseptparties for kundene våre. Det var alt fra moteshows,» (5x3x2), Liv stirrer tekstforfatteren i øynene, «fester med ville dyr i bur», (9x2x3), «hore/madonna-konsepter,» (6x7x8), «avantgarde rollespill», (7x7x8), «you name it. Det viktige var Image Buildingen. Kundene med størst budsjetter kom rennende. Og følgelig også de mest artistiske folkene.»
     Tekstforfatteren styrter espressoen. Han blir oppslukt av sjefens ord. Som de fleste gjør når Liv senker stemmen og hever barmen.
     «Det er her vi må gjøre noe. Den norske bransjen er nesten helt død. Visst er det fester og folk møtes. Men reklamemakerne er bare opptatt av å drikke dyre drinker og snøvle om premier og etterlatte inntrykk. Derfor vil jeg at du og AD-en din, George …» Liv husker plutselig ikke etternavnet, bare George uttalt som ’shorts’, «kommer opp med en greie som gjør at vi blir lagt merke til.»
     «Hva med budsjett?»
     «Det er ikke så nøye med kostnadene. Vi bruker gladelig halvannen million på stuntet. Det viktigste er at folk kommer til å prate om happeningen lenge. At festen etterlater sterke inntrykk.»
     Det er slik Liv dirigerer sine ansatte. Godtar ikke kveruleringer. Det er som om kollegaene deltar i et hemmelig spill. Hun legger aldri opp til vrange diskusjoner i fellesmøter. Liv Fals-Kruges stil er direkte og eksklusiv. Handlingens kvinne sitter med full kontroll over trekkene.
     Senere samme dag mottar hun resultatet i e-mail fra tekstforfatteren. Han og George har kastet baller i lufta, stormet ideer. Nå er forslagslisten kort, men sterk. «Feedback og Go! over kenyanske kaffebønner neste dag?» Effekten er alltid den samme. Liv innlemmer gutta i biter av beslutningsprosessen. De slipper alt de har i hendene for å komme fram til ordene som tilfredsstiller henne.

Som på Bølgen&Moi senere samme dag. Over en Lun Steinbitsymfoni. Alene ved et vindusbord. Gang på gang blir hun gjort oppmerksom på hvordan gutta reagerer når de får øye på henne. Aftenens mann, den helt gjennomsnittlige typen, har hendene tomme og nærmer seg bordet. Lurer på om hun venter noen. Liv, kveldens sjarmbombe, tenker et øyeblikk på kontant avvisning, men så er det noe ved mannen som interesserer. Hun takker ja til en drink ved bardisken. Men han må vente til hun har spist ferdig. Gir dem alltid litt ventetid.
     Spol fram til etter desserten, en Multesorbet i Karamellpiggtråd.
     Hun: Jeg liker å spise i fred, skjønner du.
     Han: Fortell meg om det.
     Hun: Hva mener du?
     Han: Fortell meg hvorfor du liker å spise alene …
     Hun: Har alltid spist alene. Mor og far var sjelden til stede.
     Han: Men det var først når du hadde spist opp maten, at du kunne gå fra bordet for å leke?
     Hun: Noe sånt …
     Han: Så … hva leker du helst?
     Hun: Og den som spør, er psykolog, kanskje?
     Han: Tror ikke det. Men jeg fascineres av leken. Jeg liker lek som prosess i arbeidet, som salgs…
     Hun: Nei, nei, nå krysset du den forbudte grensen. Klokken er etter middagstid. Jeg vil ikke høre om din jobb, jeg vil ikke snakke om min jobb. Jeg synes vi skal holde oss til leken …
     Han: Greit for meg. Her er hva jeg foreslår:
     Hun: (Nå kommer det vanlige, flaue forslaget om sengelek og multiorgasmer)
     Han: Vi avslutter samtalen. Om to timer, kvart på ti, setter du deg hjemme foran pc-en din, jeg foran min. Så går vi inn på Dagbladets Internett-chat, Noen Som Taster For Meg. Du som Vera Spesiell. Jeg som John A. Bee. Og oppretter privat samtale. Tekst til tekst. Ingen synlige ansiktstrekk. Ingen tvetydige kroppsbevegelser. Kun ord. Så tar vi det derfra.
     Hun: (Den var ny …) Så tar vi det derfra …

Neste kapittel