Omslag REALITY.NO   Grafisk design:  Motorfinger


© Gyldendal Norsk Forlag AS 2004
Materialet på denne nettsiden er omfattet av Åndsverklovens bestemmelser.

 

5.kapittel   6.kapittel   7.kapittel   8.kapittel

SYVER

Morgen igjen, samme dag

Boret er desimeteren i diameter. Det tvinger seg gjennom hjernebarken. De står rundt ham og heller en grønn drink ned i hullet. Én roper «her må det mikses» og tar fram stavmikseren. Perspektivet endres, og han ser alt fra oven. Hjernemassen blander seg med den grønne væsken. De putter hvert sitt sugerør ned i det gjennomborete topplokket. «Han kommer til å leve noen timer til,» sier en av dem og ler hyenisk.
     Syver bråvåkner. Det første han kjenner, er tungen, den er tørr som talkum. Føler at pannen er naglet til hodeputen. Men glemmer det kvikt når følestafetten overtas av en altomgripende kvalme. Håper det er midlertidig, men brekker seg i neste øyeblikk i klosettet. De første tre--fire brekningene kjennes som konstante stikk øverst i magen. Tenker bare at dette er siste gangen. Siste gang whiskey blir hovedretten. I magekast nummer fem snur stemningen 180 grader. Vet det bare er to igjen. Han smiler. Ler. Korer med den rapende lyden. Han knipser på drøvelen, og kroppen applauderer når den siste ladningen, en symbiose av spytt og illeluktende gørr, velter over adamseplet. Syver reiser seg. Fullstendig blek. Han har et kaldt lag med dugg på huden. Noe klyper ham i testikkelroten, men kvalmen er borte, like bardus som den overfalt ham i sengen.
     Easy come easy go, tenker han og klasker ni håndfuller isvann i pannen. Blokkerer høyre nesebor og munnen mens han blåser kroppen tom for karbondioksid. Det synger i øregangen. Han gjentar slimdroppet fra høyre nesehull. Klysen lander åtte millimeter fra tannbørsten. Setter seg på ramma til Porsgrunns fineste Porselæn, skvetter ut leftovers fra Kong Alkohols transportmiddel. Det drypper noe som en gang var sterkt krydret kebab fra endetarmen, han kan fortsatt kjenne «extra spicy, takk». Tar sju tørk fra rullen. Maja (19) bryster god morgen fra et slitt Lek-blad, han pisker opp pikken, og seks minutter senere forlater Syver det lille rom. Happy nå. Fem typer kroppsvæsker har forlatt fire kroppsåpninger og bakruskurven er synkende.
     3-2-1 og Syver er klar for dagen. Han husker den sinnssyke marsjen natten i forveien. Gjennombruddet. Den kolossale ideen ble feiret med Jack Daniels helt til TVNorge begynte å vise telesex-spoter.

Han angriper dagen uten forhåndsplan. Som vanlig har første innfall noe med mynt å gjøre. Tom kaffeboks minner ham på at sparegrisen er full av IOU-kopier. Huseieren vil snart sparke inn bakdøra. Dessuten må ideen med stor forbokstav ha et større fond å spise av. Han bestemmer seg for å spille hore for en dag. Legge seg på kne foran en av matfedrene i byråkretsen, trygle etter rester. Han finner bunken av visittkort, den er tynn som en gammel kortstokk, blander et par ganger og trekker tilfeldig fra midten. Kortet er knallrosa. Syver inntar duffelcoat og fortsatt fuktige Dr. Martens-støvler, og langer ut i retning Brugata.
     Komm Som Du Er okkuperer loftsetasjen i en av Brugatas slitte bygårder. Byrået har plassert seg lengst ute mot «ærlige» og «små, uavhengige» i en egenutviklet posisjoneringsmatrise for reklamebransjen. De er så ferske ved rulettbordet at det står copyrightsymboler på dørklokken. I et portrom ved siden av en butikk full av arabisk nips i alle fasonger finner han den lett gjenkjennelige ringeknappen. Rød gummi står potent ut av et damebryst i porselen. Det skriker i kakaduer i toppetasjen. Bare så kreativt, tenker han, de burde fått gullbrødet for det der. Han venter som en prostituert i pels på at det skal sprake i puppen.
     «Heisann, Syver her. Har en dæjt med Piter.»
     Komm Som Du Er er ikke mer enn en firerbande. Men til gjengjeld i klisjéaktige byråuniformer som om de skulle vært tjue. Bare så selvironisk, tenker Syver, men sier «Piter! Savna meg?». Piter, som tidligere på våren skiftet navn fra Petter -- «måtte repakketere brandet mitt, vet du» -- stormer mot ham. Piler i neonlys blinker mot de nye brillene hans. Bredden på stengene korrelerer med timeprisen. De er tre centimeter på det bredeste. «Vi har lagt på timeprisen med to hundre spenn» blinker det bak svakt oransje glass.
     «Flaks du stakk innom, har et oppdrag til deg.»
     Han briefer Syver på kampanjen som skal bli den mest provoserende mote-Norge til nå har sett. Somler bare bort tid med skrøner fra Gullmusa, bransjens premiedryss for interaktiv reklame.

Litt senere står Syver i gågata, klør seg i bakhodet og lurer på hva som egentlig skjedde. Men han har fotojobb og løfte om fem lapper for noen timers kveldsarbeid i baklomma. Hjernen arbeider fremdeles i slow motion, og han må telle på fingrene om han har fått med seg detaljene. 1) Han skal ta bilder, uskarpe naturligvis. 2) Motivet skal være lett skadde trafikkofre mot mørkt, urbant miljø. Som er 3) utstyrt med siste kolleksjon vinterskjerf fra det nyetablerte motehuset Vivaldi. Ellers har han fått 4) relativt frie tøyler. Men 5) modellene skal framstå som blodige og forslåtte uten at det vises blod. «Uten blod», hadde vært Piters avskjedssang, noe han karikerte ved å skyte Syver med pekefingrene, vri kroppen i morsom-programleder-positur og spøkaktig lukke det ene øyet.
     Prins Koffein inviterer til audiens, og Syver stopper ved nærmeste teleskur. Smyger inn kontantkortet, banner over at Telenor klipper fire hakk bare det ringer i mottakerfonen. Fire duringer avløses av et «Jey Dee». Jens David. Syvers eneste virkelige venn i byen. Kanskje med unntak av flasken med samme initialer. De blir enige om å møtes ved et slitt respatex-bord i Gamlebyen, der man kan få svart kaffe for under tyvern og Cappucino er et fremmedord.

Jens David er Syvers musearm inn i fotolaben. Medforfatter av de prefabrikkerte halvløgnene Syver skjuler tekstilig i fotoseriene. Kompisen er en vandrende urban klisjé, prototypen på en som nettopp har rykket opp fra kretsserien til storbyligaen. For Jens David var breakdance livet på åttitallet, og rap-musikk er fortsatt religion. Så definerende for kompisen at livsprosjektet er å prate på rim. Vennskapet Syver -- Jens David går tjue år tilbake, og halvparten av disse har Jens David snakket i ende- og bokstavrim. Han har et rikt utvalg standardfraser for å variere over ja- og nei-svar. Utover dette gjør han alle samtaler med innbilt mic i hånda.
     Nå tapper de på hvert sitt plastkrus med lunken koffein. Den Store Ideen er i ferd med å debutere utenfor Syvers tankeunivers.
     «Fortell, forklar, formidl!» halvsynger Jens David med trykk på for-stavelsene.
     «Æ’kke krystall ennå,» begynner han, «men konsekvensen skal være at publikum velger å drepe kunstneren. Massens mord.»
     «Så hatet er din gate?»
     «Det vil bli trykk fra dag en. Først kritikerne, de såkalt intellektuelle. Målet deres skal være å utslette min eksistens som artist, gjennom anmeldelser i pressen. I debatten om verket står jeg alene. Syver mot røkla. Kunstneren som kreerte misfosteret og som må forsvare seg.»
     «Hva med folket? Hvordan vil de tolke? Skal de dolke?»
     «Så skal opinionen mobilisere seg. Fullbyrde ideen om å utslette kunstnerens eksistens per se. Som hevnlystne, fakkelbærende innbyggere, motivert av felles kvalme, vil de oppsøke meg, og ta Kunstnerens liv.»
     «Ser jeg klare tegn, til Frankenstein, din kunstkaptein?»
     «Ja, men denne gang vil de kvitte seg med opphavsmannen til installasjonen, doktor Frankenstein. Ikke monsteret selv. Og nå lever skaperen for kunsten, ikke for vitenskapen. Intensjonen er å sette sammen noe uhyrlig. Avsky er den planlagte affekt. Ved å se det bestialske i kunstverket,» Syver snur det tomme plastkruset og trommer en kort fanfare, «vil publikum oppdage det grusomme, men sanne, i seg selv.»
     «Cool! You rule! Så hva skar’u vise, som får folk til å skvise, det endelige beviset: Syver -- samfunnets kvise?»
     «Ha’kke pønska ut detaljer, men hva med dette;» Syver hever hånden og hilser mot cafeens takhjørner, «ehh … sanseløs masseunderholdning møter ehrm … egomenneskets skrik etter oppmerksomhet møter eh … eh … villigheten til å genmanipulere mennesket møter nye mediers sammensmeltning av ehhh … bizniz og pleasure!»
     «Yo! BabeShockFuzzBull!!»
     «No’ sånt. Veit da faen. Det kommer, det kommer, kjære venn.»
     «Mekk no’ kredd nå, TechnoKiddo!»
     «OK, hva med dette: et samtidens misfoster, men en nær framtids realitet. Publiken nekter å innrømme at det bærer i den retningen, og velger å kille ham som satte framtidsvisjonen i monter.»
     «For å preike om en annen greie. Hva blir’e til på lørdag, skar’u være med og heie?» Jens David dreier praten i ny retning. Lørdagens store konserthappening i Oslos undergrunnsmiljø fortjener attensjon, attensjon, mine herrer, attensjon. Syver husker at kompisen hadde nevnt de kunne få backstagepass til reunionkonserten til den danske hip-hop-gruppen Rockers By Choice. Slike bakscenetreff er som magneter overfor rips i sen-tenårene som ønsker å skryte av nærkjendisopplevelser. Jens David har bjeffet med at konserten er garantert fullt hus og par i damer.
«Selvsagt. Fri børst er penger inn.»

Neste kapittel