Omslag REALITY.NO   Grafisk design:  Motorfinger


© Gyldendal Norsk Forlag AS 2004
Materialet på denne nettsiden er omfattet av Åndsverklovens bestemmelser.

 

5.kapittel   6.kapittel   7.kapittel   8.kapittel

EMBLA

Like før endt arbeidsdag, samme dag

«Hva var polisenummeret ditt igjen?»
     Embla tvinner håret så det vikler seg inn i ledningen til headset-et. Titter på veggklokka. Forhåpentligvis dagens siste. Ser over skilleveggene i kontorlandskapet at sjefen forteller groviser ved vanndunken. Da kan han gudskjelov ikke bryte inn for å lytte til samtalen, tenker hun, han ville vel kommet rennende og skreket: «Embla, nå må du gripe ORO-en.» Internt bedriftslingua for Optimal Resale Opportunity. The Boss prenter det inn på morgenmøtene, «hver gang kunden ringer oss har vi en ORO -- den optimale mersalgsmuligheten. Legg aldri på uten å nevne vår nye produktlinje». Høstens avdelingsseminar hadde dessuten vært fullstendig viet ORO og de tolv ORO-postulatene. Hun hadde stupt i seng søndag ettermiddag, med sekken full av premier som fra et barneskirenn, knallgul trøye og bag med ORO i sølvblått. Som om hun noen gang kom til å kle seg i gult.
     Tre på fem. Har akkurat to ting oppe bak panna. Først, hva skal hun lage til middag? Pizza Grandiosa Curry, som i går, eller prøve noe nytt. Noras RollerPizza, kanskje? Men viktigere. Fortsettelsen av Livets Skole på TV3. Sendestart 19.30.

Kvarteret senere ruller hun vogna mellom reoler på Rimi, tenker at det hadde vært digg å kjøre mer eksperimentering i grytene. Men plakatene hyler med Grandi til 19,30. Valget er easy. Så billig at det er latterlig å la være. Hun river nesten med seg et VG også, men kommer på at hun har fått med seg sladderen på nettavisene i lunsjen. Har til og med slukt alle svarene fra Colabunn-geeken i «Tett på VG-Nett».
     Det er da hun merker at hun har hvilt blikket minuttlenge på flatscreen-tv-en ved utgangsdøra. Godt synlig for konsumenter som peser utålmodig i kassakø. Diger tv nylig installert i landets Rimi-butikker for å sende reklamesnutter for to glass av ditt og fire brød med datt. «Norges mest effektive reklamekanal,» hadde han sagt, en streit fyr hun hadde møtt på To Glass, eller var det på Fire Brødre, i forrige uke. Hun lagrer ikke billedlapskausen som danser på skjermen før hun oppdager logoen. TVnull. Norges yngste tv-kanal. «Fullstendig integrert tv og Internett på bredbånd, med interaktive MMS-baserte feedback-kanaler,» hadde han sagt. En annen fyr. Var det på To Glass, kanskje? Uskarpe fraser raser over skjermen. Hun oppfatter klisjeen «Next Generation Reality-tv» og forkortelsen NG Rtv henger igjen som buzzdrops. Videoplakaten skildrer en ny tv-serie. Ingenting av innholdet røpes med gjenkjennelige bilder, kuttene som verken er logoer eller grafiske effekter, vises i klipp av even shorter varighet enn MTV-normen. Men finalen virker sterk. «På TVnull. I januar.» Og: «Les mer på www.tvnull.no.»
     «Er denne brusen også din?» Kassaekspeditrisen lesper ut av en dobbelpiercet tunge mens hun også titter interessert på flatskjermen. Embla ymter noe som tolkes positivt. «Har du Standard eller Duplex Domino-kort?» Rimi hadde visst fått opp andelen lojale kunder etter at de innførte nytt kort og utfordret med spørsmål det er vanskelig å svare nei på. Man må ta en omvendt Ole Brumm for å beholde ansikt. Embla bommer med blikket lenge nok til at piercing-jenta glemmer å følge opp.
     Hun fyker hjemover. Gatene var dekket med sludd tidligere på dagen, men nå er det tørt igjen. «Les mer på www.tvnull.no» durer som filmmusikk til reiseruta. Hun føler at dette kan være IT. Det ser til og med ut som folk hun passerer, har «tvnull.no» på leppa. Logon-knappen blinker hjemme, hun kan nesten ikke vente. Blir minnet på livets vidunderlige like-før-øyeblikk. Like før mor og far vekker tiåringen med bløtkake og lys. Like før den dødskjekke vokalisten i bandet entrer scenen foran den skrikende fjortenåringen. Like før den syttenårige jenta får besøk av kjæresten en helt vanlig hverdag. Det er som en del av Embla kommer hjem før resten av kroppen.
     Og trykker ENTER.
     Embla slår seg ned i det kombinerte stue/spiseplass/arbeidsværelse/soverom-rommet. Støvletter, skjerf, jakke og lue ligger som spor over naken gulvplass. Dell-maskinens ON-knapp dirrer fremdeles. Tidligere hadde hun ikke trodd hun skulle eie en hjemme-pc. Nå er også Embla kyberkjekk med multimediecomputer, bredbåndsabonnement via Oslo Energi og rastløs musearm. Big Brother hadde vært støtet. Det var et liv bakenfor tv-programmet, og hun hadde forstått greia med nettet.
     Hun dobbeltklikker Exploreren. Banner-ad-en for tvnull.no er det første som spretter opp på www.vg.no, startsiden hun har valgt. Reality! I’m coming in. Ni små tv-apparater i tre-ganger-tre formasjon fyller ruta. Introen starter, det begynner med elektrisk snø, går over til bilder i gråhvitt skurr, deretter underholdningsshow med søttitallets svake farger. Noen ganger har hver av de ni mikroskjermene eget liv, andre ganger utgjør de en niendedel av noe større. Innledningen viser hvordan tv-trendene har endret seg de siste tiårene. Den raser gjennom åttitallets Dynastier og ungdomsprogram på Z, sveiper innom talkshows og «provokativ» fredagsunderholdning, og ender opp i closeups av riksklysene og -hurpene fra nåtidens vanlige-mennesker-serier.
     Så dukker tiradene fra Rimi-filmen opp, i en orgie av panoramagrafikk og repetitiv teknomusikk. Brought to you by broadband. Alle skjermene unntatt den midterste ender opp som IKEAnske interiørbilder i duotone. Møblene er surrealistiske. Alt virker neste tiår. Definitivt. Man er inne i et hus, i et nytt univers. Det er vanskelig å tyde hva det betyr, men hun vet det er riktig. Feelingen er perfekt. Dette er, nok en gang, sjansen hun har ventet på. Hennes cue. Hun myser mot skjermen i sentrum. I klassisk nittitallstypografi lik filmer à la «Se7en» og «8mm» dirrer 9 tegn mot henne. Former utydelige data, men likevel nok til å være nyttig informasjon.

RA4
1211
18

     Hun vet det er et sted i sentrum. Olav Vs gate 4, tidligere kalt Roald Amundsens gate. Hun skjønner det må være et klokkeslett. Seks presis. Den tolvte november. Og hun innser det er the place to be.

Neste kapittel